Filippinene er et fattig land som var rammet av tyfoner. Foto: Røde Kors.
Hvis en kvinne fra Filippinene arbeider i Norge i to år som gjestearbeider, løftes familien ut av fattigdom. Det er ikke sosial dumping men sosial løfting.
I det siste har det rast en debatt om au pair-ordningen, og regjeringen vil nekte kvinner med barn å være au pair.
I ren form er au pair-ordningen en kulturutvekskling, hvor vertsfamilien bytter gratis kost, losji og lommepenger mot lettere husarbeid og barnepass.
Slik er den fortsatt, selv om ordningen for mange au pairer er så god at de også kan livnære sin familie på pengene de tjener i Norge – i tillegg til at de får den kulturoverføringen som ligger i å bo i en vestlig velferdsstat i to år.
Dagbladet, fredag 27. Januar
Det magiske ordet mot dette er det uklare begrepet “sosial dumping”. Statssekretær Pål K. Lønseth (Ap) skriver i dagens Dagbladet at “vi vil motarbeide at au pair-ordningen bidrar til sosial dumping” og at det er “uaktuelt for regjeringen å gjøre au pair-ordningen til en ordning for ufaglært arbeidsinnvandring”.
Det høres jo fint ut, helt til man spør seg: Vil Lønseth slå et slag for husmorskolen for å gjøre husarbeid til faglært arbeid? Eller er det sånn at disse arbeidsoppgavene utføres av ubetalt ufaglært arbeidskraft i millioner av norske hjem hver eneste dag?
Et er sikkert, og det er at innstrammingen ikke hjelper de fattige kvinnene som kommer til Norge for å være au pair. Det har neppe vært tanken heller. Når en kvinne med et barn på Filippinene ønsker å være au pair i Norge i opptil to år, så er det fordi hun vet at det vil gjøre en avgjørende forskjell for barnet hennes – og muligheten for å betale skolegang og helsestell.
Avskjæres de denne muligheten, får de ikke sjansen til å løfte seg ut av fattigdom i et land uten offentlig helsevesen eller sosialt sikkerhetsnett. Det er sosial utestenging.
I dag får en normal au pair gratis flyreise tur/retur hjemlandet, norskopplæring, en hybel, gratis kost og kanskje 5.000 kroner i skattefrie lommepenger.
Dersom man vil hindre utnyttelse, er mitt forslag at man gjør ordningen bedre. Sett krav til boforhold, ta stikkprøver i familiene, la det være enkelt å bytte vertsfamilie og hev lommepengesatsene.
FNs utviklingsprogram sier at et av de viktigste bidragene de rike landene kan gi de fattige er å åpne for gjestearbeid. Det er fordi penger som spares ved eget arbeid går nesten uavkortet til hjemlandet uten å gå veien via byråkratiet i offentlige eller private organisasjoner.
Norge har høy yrkesdeltakelse og det følger av det et behov for å kjøpe tjenester til hjemmet. I Sverige har de tatt konsekvensen av hvordan verden er, og innført skattefradrag for å gjøre denne virksomheten “hvit” og sørge for at de som utfører arbeidet betaler skatt og opptjener trygderettigheter.
Den norske varianten er å gjemme hodet i sanden, og forsøke å forby verden slik den er.
Statssekretær Pål K. Lønseth avslutter innlegget sitt med å skrive at “dersom det viser seg at tiltakene ikke har ønsket effekt, kan det bli aktuelt å innføre nye tiltak eller oppheve ordningen”.
Da blir nok de filippinske au pairene glade.
Finansminister Sigjbjørn Johnsen kan være se bekymret han bare vil, men faktum er at den norske statskassen svulmer over. Nye tall viser at det ble betlat inn 798 milliarder kroner i skatter i fjor – eller en vekst på 93 milliarder kroner fra året før.
